Generelle råd om skriftlig fremstilling

(Vi forestiller oss at du har tenkt igjennom hva du skal skrive, gjort notater og skrevet stikkord i mer eller mindre tilfeldig rekkefølge).

1. Du har nå noe å meddele eller drøfte eller ta stilling til; du har stoffet, men stoffet må ordnes. Du må sette opp en disposisjon.

Studer oppgaveteksten/tittelen, og finn ut hvor langt den kan hjelpe deg. Du kan få god hjelp av den, både når det gjelder det du skal skrive om og det du ikke skal skrive om, men du kan ikke alltid vente det. Noen ganger blir valg av synsvinkel og tittel overlatt til deg.

Se også på oppgaveteksten/tittelen når du har skrevet kladden ferdig, og spør deg selv: Har jeg svart på det det spørres etter? Dekker overskriften innholdet?

2. Noen liker å ha en vel gjennomarbeidet og nokså detaljert disposisjon, mens andre helst vil stå friere og synes de skriver best på grunnlag av kortere og mer spredte punkter. Men alle må ordne momentene i en mest mulig logisk rekkefølge, enten det skjer på papiret eller inne i hodet. Gjør man ikke det, blir det neppe noen linje i fremstillingen; det kan bli dårlig sammenheng og ulogiske sprang.

3. Vær klar over at ikke alt du har tenkt å skrive om, er like viktig. Tenk igjennom hva som bør være hovedpunkter og hva som bør være underpunkter (og hvor). En god regel sier: Det viktigste skal fremheves. Det mindre viktige skal underordnes. Det uviktige skal sløyfes.

4. Husk at også tiden må disponeres. Tenk ikke så lenge på disposisjonen at det blir for liten tid til å skrive, og skriv ikke omhyggelig kladd på det du kan så godt at du vil kunne føre det rett inn eller føre det inn på grunnlag av stikkord. Bruk forkortelser i kladden. Skriver du om "offentlige kontrollorganer" eller "positivismedebatten" eller "Wergelandstidens nasjonale brytninger", så vil slike lange ord forekomme en rekke ganger i stilen. Forkort dem i kladden til f.eks. "off.", "p." og "nasj.", så sparer du tid og krefter. Men sørg for at du forstår dine egne forkortelser. Kjenn deg selv og dine skrivevaner, og dra nytte av de erfaringene du har gjort i slike skrivesituasjoner tidligere.

5. Innledningen skal være kort. I resonnerende stil/utredning/essay bør den ikke være lengre enn ca. 1/10 av det hele. Bruk ikke plass i innledningen til å forklare i det vide og brede hvilken plan du har tenkt å følge – at "først skal vi ta for oss det, og siden det og det, for så til slutt å se på det og det." Planen skal fremgå av besvarelsen.

Bruk ikke tid til å gruble over hva du skal innlede med. Ofte er det lettere å finne på en god innledning når du har skrevet ferdig det andre.

6. Heller ikke avslutningen skal være lang. Den bør varsles med et ord eller to i siste eller nest siste avsnitt (f.eks. "Til slutt . . .", "Som siste punkt . . .", "Sist, men ikke minst, . . ."), og den skal ha en viss innholdsmessig tyngde. Leseren skal føle at den kommer og at her er det slutt. Avslutt ikke med tilfeldige eller intetsigende setninger.

7. Det som står mellom innledningen og avslutningen – "selve stilen" – må inndeles i avsnitt, slik disposisjonen gjør det naturlig. Vær omhyggelig med logikken, og husk at nytt avsnitt betyr nytt moment eller ny tankerekke. Det skal altså være større "avstand" mellom et avsnitt og det neste enn mellom to setninger eller perioder inne i avsnittet. Selv om du har disponert omhyggelig, kan du komme til å glemme deg og lage avsnitt der det ikke bør være. Det kan du oppdage ved å lese stilen gjennom med det for øye.

Men avsnittene må også knyttes sammen så det blir en naturlig overgang mellom slutten av ett og begynnelsen av det neste. Ofte kan overgangen lettes med såkalte disposisjonssignaler – ord eller uttrykk som gjør sammenhengen tydeligere. Du innleder f.eks. et avsnitt med "For det første". Det er et signal om at "For det andre" kommer om ikke så lenge. Når leseren ser "For det andre", nikker han fornøyd og forstår at han er med på notene; du trekker leseren med deg i din tankegang, du har taket på ham. Ser han ikke noe til "For det andre", blir han forvirret og usikker, stopper, leser om igjen. Det skal ikke være nødvendig.

Digresjoner ("sidesprang") kan nok live opp en fremstilling hvis de er intelligente og har mening, men en stil er som regel ikke så lang at den tåler slikt. Det virker bare rotete. Vær derfor streng mot deg selv og hold deg til emnet. Når du ser igjennom det du har skrevet, kan du godt ta avsnitt for avsnitt og spørre deg selv om hvorvidt det som står der, tjener til å belyse oppgaveteksten/tittelen.

8. Husk at det er dine tanker du fremstiller. Andre har ikke tenkt dem, og det er ikke sikkert leseren forstår eller godtar dem uten videre. Ofte må argumenter og påstander underbygges, begrunnes, godtgjøres. Tenk altså over om og når det er nødvendig å si hvorfor det er eller bør være slik som du skriver.
Fagdagen kan også inneholde oppgaver knyttet til litteraturhistorie eller språkhistorie. Slike besvarelser vil kreve kunnskaper av kandidaten, men det er aldri nok å skrive ned alt man vet om et emne og tro at det er svar på oppgaven. Oppgavegiverne vil prøve elevens evne til å bruke kunnskapen konstruktivt og selvstendig, og derfor kan oppgavene for eksempel knyttes til tekster av forskejllig slag, som dikt, utdrag av romaner og noveller, avisartikler fra den perioden som blir tatt opp, o. lign. som eleven skal ta utgangspunkt i. En besvarelse av denne typen vil høre til artikkelsjangeren og er en form for resonnerende oppgave, der kandidaten skal disponere stoffet oversiktlig og forme en tekst med naturlige avsnitt. Avsnittene bygges opp på samme måte som avsnitt i andre typer stiler, gjerne med en påstand i begynnelsen og begrunnelse etterpå. Man kan også bli bedt om å forme svaret som et foredrag, som er en genre som ligner svært på artikkelen. Et foredrag vil likevel kunne være noe mer muntlig i tonen enn en skriftlig artikkel.

9. Enten det står i oppgaveteksten eller ikke, kan du ha nytte av å tenke i mønstre som "Fordeler/ulemper", "På den ene siden/På den andre siden", "Årsak/virkning, følge". Men husk at slik tenkemåte især skal brukes i resonnerende fremstilling (drøfting). Står det "Gjør rede for", "Grei ut om", "Gi en fremstilling av" e.l., er det som regel ikke drøfting det spørres etter.

10. Bruker du sitater, skal det fremgå at de er sitater. Ordrette sitater skal stå i anførselstegn. Vis i det hele tatt ordenssans når det gjelder tegnbruk, marg, innrykk og avsnitt.

40 år siden Norsk språkråd ble opprettet

1. februar 1972 hadde Norsk språkråd – forgjengeren til Språkrådet – det første møtet sitt.
Les mer...

Sidemålsstilens svanesang

Den tvungne sidemålsopplæringen ble til i en tid preget av unionsoppløsning og nasjonal selvstendighetstrang. Etter 105 år er tiden inne til å gjøre endringer.
Les mer...

Nødvendig blikk på norskfaget

Norskfaget i skolen er modent for revidering.
Les mer...

Ung mester knuste all Wordfeud-motstand

Med gammeldags brettscrabble varmet Stian Aleksander Toft opp før han slo til i Wordfeuds æresliga.
Les mer...

Politikerne vil ha valgfritt sidemål

Buskerud fylkeskommune søker Utdanningsdirektoratet om å gjøre endringer i norskfaget.
Les mer...

NYTTIG OM RIKSMÅLSFORBUNDET:

Les mer...

HVA ER RIKSMÅL?

Riksmål er den moderne norske normalformen av det skriftspråket som er nedarvet fra den dansk-norske språktradisjon på 1700- og 1800-tallet og det norske tale- og lesespråk som er knyttet til det. Kort sagt: det skrevne og talte norske standardspråket.
Les mer...

HVA ER FORSKJELLEN MELLOM RIKSMÅL OG BOKMÅL?

Forskjellen mellom riksmål og bokmål er ikke alltid like lett å holde styr på, men vi skal prøve å forklare.
Les mer...

RIKSMÅLSFORBUNDETS PROGRAM

På Riksmålsforbundets landsmøte i 2006 ble forbundets nåværende program vedtatt.
Les mer...

OM SKRIFTLIG SIDEMÅL

Riksmålsforbundet ønsker at skriftlig sidemålsopplæring skal være frivillig. Her er vår begrunnelse i korte trekk.
Les mer...

RETTSKRIVNINGEN AV 2005

Kultur- og kirkedepartementet fastsatte en ny rettskrivningsnormal for bokmål med virkning fra 1. juli 2005. Normalen innebærer en rekke endringer for bokmålets vedkommende. Endringene består i at en del lite brukte former går ut av ordlistene, mens tradisjonelle former som er mye brukt, blir godkjent som en del av den offisielle rettskrivningen. Mange av vedtakene er en justering i bokmål for å gi bedre samsvar mellom normering og faktisk språkbruk.
Les mer...