Pronomener

"I stedet for Nomen Pronomenet staaer" heter det hos Wergeland. Pronomenene hører til funksjonsordene i språket, altså de ordene vi trenger for å henvise og binde sammen.

Pronomen defineres ofte som henvisningsord. De får sitt betydningsinnhold fra et ord eller et uttrykk i den språklige sammenhengen, eller fra noe det blir vist til i den aktuelle situasjonen. Pronomenene er ikke så mange, men de hører til de hyppigste ordene i språket, og vi kan knapt si en setning uten å bruke et pronomen.

Personlige pronomener

* Eieforhold uttrykkes ellers ved hjelp av eiendomspronomenene. Se nedenfor.

Skjemaet viser at de personlige pronomenene har en helt spesiell bøyning, og en av formene kaller vi avhengighetsform. Den er en rest av det gamle kasussystemet, hvor det var akkusativ og dativ, akkurat som i tysk i dag. Enhver nordmann vet at det heter jeg liker deg og jeg er enig med deg, ikke ….liker du eller ….enig med du. Vi trenger ikke å kunne grammatisk analyse for å vite det, men skal vi forklare hvorfor det er slik, trenger vi å kjenne begrepet og skjønne hva det innebærer.

Avhengighetsformen fungerer også som refleksiv form ved verb der subjektet og objektet er identiske. Det heter jeg vasker meg, akkurat som i 3.person han vasker seg. Se nedenfor om det refleksive pronomen.

Eiendomspronomener

På norsk kan eiendomspronomenet snart stå foran, snart etter det ordet det står til. Foranstillingen av eiendomspronomenet er høytideligere og mer formell enn etterstillingen. Vi kan si min far eller faren min, din bror eller broren din, vår lærer eller læreren vår. Men når pronomenet har trykk, kan det stå foran substantivet uten å være høytidelig. Se nedenfor.

Etterstilt eiendomspronomen er en egenhet ved norsk språk på samme måte som dobbelt bestemt form av substantivet. Vi ser at substantivet får bestemt form når eiendomspronomenet er etterstilt, mens det har ubestemt form ved foranstilt eiendomspronomen.

Det vil avhenge av sammenhengen hva som er naturlig å bruke, men man skal ikke være redd for å bruke foranstilt eiendomspronomen. I noen tilfeller må vi bruke det. Dersom pronomenet har trykk, står det vanligvis foran substantivet: Dette er din sykkel. Han tok sine ski, men lot hennes stå. Men: Han tok skiene sine og gikk. Et trykksvakt eiendomspronomen kan stå foran substantivet i forskjellige faste uttrykk: Hun gikk sin vei. Han falt på sin post. Teateret har åpnet sine dører. I forbindelse med hel, all og egen står eiendomspronomenet foran substantivet, hele mitt liv, all sin tid. Han har sin egen leilighet. Et substantiv i genitiv må ha foranstilt eiendomspronomen, mitt livs store opplevelse, din fars hjemkomst.

Påpekende(demonstrative) pronomener/Determinativer

I nyere skolegrammatikker hører de demonstrative pronomenene til den nye ordklassen determinativer.

Den/det/de som påpekende pronomen er trykksterke i motsetning til artiklene og de personlige pronomenene.

Denne/dette peker på "det nære" (denne her), mens den, det, de peker på "det mer fjerne" (den der). Pronomenene kan enten stå alene: Dette finner jeg meg ikke i! Den går ikke! eller i tilknytning til et substantiv: Denne gangen gikk det bra. Den jakken kjøper jeg i alle fall ikke.

Det refleksive pronomen

Det refleksive pronomen heter seg både i entall og flertall. Pronomenet viser til et tredje persons subjekt i samme setning, og vi bruker det for å få frem at subjektet og objektet i setningen er identiske. Han tenkte seg nøye om før han tok beslutningen. De ville ikke uttale seg om saken.

Subjektene er markert med grønt.

Vi har en del verb som må ha med seg for at de skal gi mening, som å skamme seg. Dette kalles refleksive verb. Andre verb kan trenge seg i noen sammenhenger, for eksempel i uttrykk som å komme seg (bli frisk, bli bedre)

Spørrepronomen
 

Spørrepronomener kan stå alene eller foran et annet ord. Pronomen som står alene, kalles substantiviske, mens de som knytter seg til et annet ord, kalles adjektiviske. De substantiviske pronomenene er:

Det relative pronomen/subjunksjon

I nyere skolegrammatikker tilhører det relative pronomenet den nye ordklassen subjunksjoner

Det relative pronomen heter som. Ordet relativ henger sammen med relasjon (forhold).

Se på disse setningene:

Jakken som henger i gangen, er min.

En kan tenke seg to utsagn som grunnlag for dette:

Jakken henger i gangen. Jakken er min.

Når vi har et ledd som er felles og som refererer til samme sak, kan vi lage en relativ-konstruksjon av det. Jakken står bare i hovedsetningen, ikke i setningen etterpå, men er representert ved som. Det er med andre ord identitet mellom relativpronomenet som og det som pronomenet viser til, korrelatet.

Det relative pronomenet som innleder det vi kaller relativsetninger og er svært anvendelig. Det kan være subjekt, direkte objekt, indirekte objekt og være del av et preposisjonsledd. (Forklaring på disse begrepene finner du under Setningsanalyse).

1. Jeg så tre barn som kom fra barnehaven - subjekt
   
2. Den mannen som politiet mistenkte, viste seg å være uskyldig - direkte objekt
   
3. Den læreren som rektor ga en utmerkelse, hadde vært ved skolen i 25 år - indirekteobjekt
   
4. Den gutten som Ingrid er forelsket i, bor i Bergen - del av preposisjonsledd, styrt av i.

En egenhet ved norsk er at vi kan sløyfe relativpronomenet som, så sant det ikke er subjekt i setningen. I setning 2,3 og 4 ovenfor kan vi utelate som uten at setningene blir gale eller uklare. Mang en elev har oppd