Mediespråket: Spørsmålet om språket i NRKs offisielle nyhetssendinger, som Dagsnytt og Dagsrevyen, dreier seg ikke om hvorvidt en bestemt medarbeider er en flink journalist, eller om en bestemt dialekt er forståelig eller uforståelig. Det dreier seg om hvorvidt seerne skal slippe å bli distrahert ut av nyhetsbildet.

 

Av STEIN GAUSLAA

Tidligere sjefredaktør av Agderposten og

nyoppnevnt varamedlem til Kringkastingsrådet

 

Jeg har en fortid i NRKs nyhetssendinger. Da min avgang som ansvarlig redaktør i Agderposten ble markert nylig, fikk jeg en cd av min gamle venn fra NRK og Risør, Kjell Pihlstrøm. Den inneholdt gamle opptak fra min tid i Dagsnyttredaksjonen i NRK Radio, fra den tiden vi hadde én eneste radiokanal i Norge.

Der intervjuer jeg Kåre Willoch på Slottsplassen, idet han presenterer sin første regjering og avløser Gro Harlem Brundtland i regjeringsbyggets toppetasje.

Der intervjuer jeg også den dansk-amerikanske humoristen og pianisten Victor Borge, den danske politikeren Ritt Bjerregaard og tidligere VG-redaktør Oscar Hasselknippe, som dekket rettssaken mot Knut Hamsun i 1946.

Felles for alle innslagene er fraværet av ændalsdialekt, skjønt jeg skarrer. Jeg tiltaler ikke humoristen som Victå Båage, jeg spør ikke Bjerregaard om hennes politiske slektskap med Gro Hælem Brundtland. Jeg diskuterer heller ikke med Hasselknippe «å sveæ eæstatning Hamsun måtte betale».

Jeg snakker et normert bokmål i sendingene. Det står i NRKs programregler at jeg skal det, og nyhetsavdelingens redaktører passer selvfølgelig på at jeg følger dem. For det er flere grunner til at vi har slike regler.

Den viktigste er at vi betjener lyttere i hele landet. Ingen skal behøve å lure på hva det egentlig er vi sier. Det vil si at typiske dialektord ikke hører hjemme i nyhetsspråket vi benytter.

Lyttere og seere har krav på et grammatikalsk korrekt normert språk på bokmål eller nynorsk fra NRK, med skarre-r og trille-r slik vi har det på Agder, vi kan også tåle tonefall fra nord og midt-Norge og fra Vestlandet, men vi krever altså at språket er normert.

Ligger det en terrorist på taket av et sentrumshotell og truer med å skyte et gissel, sier vi ikke i en offisiell sending at han ligger oppe på tåga. I normert språk ligger han på taket.

Helt spesielle utslag av dialekten, eller sosiolekten, dialektuttrykk dannet av sosiale forskjeller, er uakseptabelt ved fremføringen av radionyheter. Også nyhetsjournalisten Jon Gelius fortrengte ændal og øgel da han var programleder i radio og TV.

For ikke å snakke om Jebøstan te Bjæne eller Mæna med bagstært å vribær propell, for å sitere et par av kapitlene fra Øystein Bjørløws og Jonas Lines ferske bok, «Gilde ting», basert på artikler og tegninger fra Agderposten. En bok med egen cd.

Det var, og er vel fortsatt, et absolutt krav at språket i offisielle nyhetssendinger i NRK skal være grammatikalsk korrekt.

Det skjærer i ørene å høre dialektuttrykk som dæm og dæmmers, dokk, dokker og dokkers, blandet sammen både som subjekt og objekt i setningene. Og fremdeles synes jeg verb i infinitiv som være, synge, klippe og bestemme bør uttales slik – og ikke uttales vær, søng, kløpp og bestæm.

Selvfølgelig forstår jeg hva som sies. Men jeg blir distrahert, til dels ut av nyhetsbildet, av at jeg stadig tar meg i å lure på hvor vedkommende medarbeider kommer fra. Jeg vil slett ikke distraheres fra å oppfatte budskapet i en nyhetssending. Så lenge lyttere og seere betaler lisens for å lytte og se, er det ekstra viktig. Da må sendingenes uttrykk være autoritativt. Noe annet svekker troverdigheten.

Når Jon Gelius, som nyhetsredaktør og – må vi tro – med kringkastingssjef fra Troms Hans Tore Bjerkaas’ helhjertede støtte, gir Ingrid Stenvold dispensasjon til å fremføre Dagsrevyen på Målselv-dialekt, bryter han med disse viktige programprinsippene.

Egentlig skjedde bruddet da språkreglene ble grammatikalsk skjerpet, men påbudet om enten å bruke normert bokmål eller nynorsk i nyhetssendinger og programinformasjon ble myket opp. Da ble det opp til den enkelte redaktør å gi adgang til å bruke dialekt.

Rett nok trodde nok de fleste av oss at dispensasjonsadgangen var tiltenkt distriktsredaktører, altså redaktører for distriktssendinger hvor terskelen for å akseptere dialektuttrykk er lavere. I tillegg trodde vi nok den var ment for redaktører i lettere og utpreget muntlige sendinger, som Nitimen i radio og sporten på TV.

Og vi trodde nok også at den neppe ville bli aktuell å praktisere i Dagsnytt og Dagsrevyen, NRKs mest offisielle og autoritative sendinger, flaggskipene. Når redaktøren nå likevel har gjort det, høster han kritikk. «Vanvittig», sier professor Finn-Erik Vinje, helt korrekt.

Det jeg har vanskeligst med å forstå, er hvordan det er mulig å fremføre et nyhetsbudskap på dialekt, når det leses opp fra et manus. I så fall må også manuset, det skriftlige grunnlaget for fremføringen, være skrevet på dialekt. Med andre ord endres også skriftspråket i takt med dialektbruken. Vi får individuelle skriftspråk som uvegerlig gjør det enda vanskeligere å sette opp en standard som i sin tur skal demme opp for utbredelsen av engelsk i vårt eget språk.

Det er ingen unnskyldning at Ingrid Stenvolds Målselv-dialekt er enkel å forstå og ligger nær opp til bokmålsnormen. For får hun lov, må også andre innrømmes retten til å fremføre nyhetene på dialekt. For begrunnelsen hennes er jo at det skal lette kommunikasjonen mellom henne og seerne. Det argumentet er individuelt, og kan nyttes av enhver som søker nyhetene.

Unnskyld at jeg nevner et eksempel, men det illustrerer godt hva jeg mener. Jeg er noen ganger i året på ferie i Valdres, og hører dermed lokalsendingene for Oppland. Noen ganger er sendingene kombinert med Hedmark.

I disse lokalsendingene går dialektbruken over alle grenser. Man skulle tro opplendingene svever i den villfarelse at fylket er stengt for besøkende, og derfor serverer nyheter på dialekt fra de fjerneste dalsøkk og kirkesogn i nordre Gudbrandsdal.

Det er ikke rart lyttere på Hadeland, Toten, Gjøvik, Valdres og bymessige strøk rundt Lillehammer spør seg hva som er meningen med dette. For ikke å snakke om oss besøkende. Visst kan det være morsomt som lytteøvelse. For oss blir det en blanding av språk, semantikk og sosialantropologi. Men hva nyhetsoppleseren byr på av nyheter, går oss hus forbi.

Vi ser at vi anklages for å tale de «fines» sak, på bekostning av det ærlige språket til bønder, arbeidere og folk i enkle kår. Det er tøv, og jeg tror jeg har klart å vise at andre hensyn veier tyngre. Vi trenger noen normer i språket, og noen flinke mennesker som håndterer normene. Da bør ikke NRK, som den aller første store allmennkringkaster i verden, kaste normene på skraphaugen.