NRK-språket: Jeg deler den oppfatningen at det er språkkaos i NRK. Kunne man ikke starte et korstog mot slurv og manglende språksans!

 

Av KOLBJØRN BREKSTAD

Forfatter

 

Ordet lanserer i sin forrige utgave et korstog mot bruk av dialekter i NRK. Man holder på sin forkjærlighet for noe man kaller «standardspråk», som i riksmålsbetydning må antas å bety omtrent det samme som et konservativt bokmål, slik det snakkes på Oslo Vest.

Kjære Riksmålsbevegelse. Dette utspillet skuffer meg, på den ene side fordi det viser en manglende respekt for det språket som snakkes av folk i Norge, men også fordi man tydeligvis ikke bryr seg om det faktum at språk og språkbruk er mye mer enn valg av bøynings- og skriveformer. Det er vel ingen som kan benekte at også tonefall og intonasjon, palatalisering, skarre-r, språkrytme osv. er grunnleggende elementer i språkbruken. Skal man diskvalifisere dialektbruk i NRK, må vel dette omfatte ikke bare hedmarksk, trøndersk, helgelandsk og rogalandsk, men også bergensk, som jo er den mest konservative dialekt i landet (det er vel ikke mange som for alvor vil «forby» skarre-r?) – og finnmarksdialekt, som er bygd på en riksmålsmal med et lett avsporet nordlandstonefall. (Man kan naturligvis forstå at romsdalsk kommer i en uheldig særstilling, men det bør vel ikke kritikkløst brukes til å fordømme andre dialekter.)

I Ordet 3/2009 fastslår Finn-Erik Vinje i en ingress at «Riksmålsbevegelsen står med seierens laurbær og har vunnet kampen mot samnorsken. Derfor kan den tenke nytt.» – OK at man har vunnet «kampen» mot en avdød fiende, men kan det være fornuftig å bruke denne seieren til å angripe en uskyldig tredjepart?

Som forfatter vet jeg noe om verdien av å kunne – virkelig kunne – en dialekt. Den som er stø i en ekte dialekt, kan gå til dialekten sin og spørre om råd i alle språkspørsmål – for da får man alltid riktig svar! (Dette er en påstand som ikke stammer fra meg.) Jeg synes synd i folk som ikke kan en dialekt. (Dette er en påstand som stammer fra meg.) Hvordan vil forresten Riksmålsforbundet reagere på uttrykket «frognerdialekt»? Eller Montebellodialekt? Og vil det være bedre å snakke om sosiolekt enn om dialekt?

La det være klart: Jeg deler den oppfatning som pryder forsiden på «Ordet» nr. 4/2009, nemlig at det er språkkaos i NRK, men etter min mening er det ikke riktig å si at dette først og fremst skyldes dialektbruk. Det er sannelig nok å henge seg opp i av andre ting i NRK-språket. Kunne man ikke for eksempel starte et korstog mot slurv og manglende språksans? Hvor kjekt ville det ikke være å slippe å høre om lavtrykk som fortsetter videre nordover, om mannen som hang jakka på veggen, eller brant seg på finga, eller at kronprinsen forteller at han flyr masse, eller at politikerne bevilger masse penger – og burde det ikke være på tide å gå til krig mot ord som blåbbær, neddi/neddom, sjæsjte, møbbler, syggdåm, foppall, væmlingen, fengsjl, kjøbbmann og så videre i nesten det uendelige – eller går det an å drømme om at man slutter å omtale en berserk som bæ'sjæsjk, at det går an å si folkelig fornuft istedenfor common sense,timeplan istedenfor scedule, erfaring istedenfor emipiri, flytur istedenfor flight, enighet istedenfor konsensus, mulighet istedenfor opsjon... ? For mange ville det kjennes som en lettelse om NRK-ansatte skulle komme i skade for å lære seg riktig bøyning av ordene lang, langt og lenge, at det heter slåss med å og slåss i perfektum partisipp. Det er i det hele tatt en svær armé av språklige vanskapninger å dra til felts mot – om man ikke skal henge seg opp i at noen sier itte og je og æg. Bør det ikke være mer nærliggende å gå til angrep på språkvandalene enn på de menneskene som ikke begår annen synd enn å fremføre den dialekt de har lært i sin barndom?

Det er et faktum at språket er i kontinuerlig utvikling, bl.a. ved at nye ord og former dukker opp. Språkrådets informasjonsskrift «Språknytt» har en fast spalte (side) med tittelen «Nyord», der man gjengir eksempler på nye ordkonstruksjoner fra dagspresse, tidsskrifter, offentlige dokumenter osv. Felles for disse «nyhetene» er at de nesten uten unntak er plukket ut av publikasjoner som utgis i Oslo. Ved forespørsel om grunnen til dette, har jeg fått til svar at dessverre har man ikke kapasitet til å lese aviser fra andre deler av landet. Det forekommer meg at Språkrådet ville hatt godt av å bli flyttet til for eksempel Sandnessjøen. Det er nemlig min ærbødige påstand at ekte språkbevissthet er et fenomen som først og fremst bor nord for Trondheimsfjorden!

Når det gjelder akkurat det med dialekt, forresten, så minnes jeg en stubb som Lars Håvik (tidligere generalsekretær i Den norske Forfatterforening) fortalte en gang for nokså lenge siden. Den går slik: Da Lars stakk til sjøs som en meget ung mann, tok han med seg sin Oslo-vest-dialekt, som jo var den eneste form for korrekt norsk. Og så opplevde han å bli mobbet for... ja, akkurat, for dialekten sin!

For øvrig er jeg gammel nok til å huske at for seksti år siden var det ensbetydende med stormende latter når en skuespiller sto frem på Chat Noir og sa je kjæm fra Hedmarken, je. Men så kom Prøysen.