Fint skal det være!

Fint skal det være!

 

I språkspalten har vi denne gang samlet noen spredte inntrykk og uttrykk som kan passe under denne tittelen. Det er ikke tvil om at mange streber etter å være litt finere i språkveien enn nødvendig – og strever med det.

 

«Melding til våre kunder»

I sommer og høst ble flere T-banestrekninger i Oslo utbedret, og det måtte settes inn busser. Beskjed om dette var innlest på bånd, og hver gang man nærmet seg Majorstuen og andre strategiske punkter, kom det melding over høyttaleren, innledet med det ovenfor siterte. Ved lignende anledninger tidligere er vi blitt tiltalt med passasjerene eller de reisende.

Muligens er den nye formen ment som en honnør, man blir på et vis oppgradert fra kollektivkategorien kveg/reisegods/publikum til «kunde» – og dermed til selvstendig rettssubjekt(?). Men sært lyder det, og betegnelsen kan neppe brukes i all alminnelighet. Tenker man seg at en vogn i T-banetoget får en teknisk feil og må settes ut av drift – og det er ikke bare tenkelig – så sier ikke føreren at «de av våre kunder som befinner seg i vogn nr. 2 må være så vennlige å forlate den og ta plass i en av de andre». Og oppstår det brann i et tog, så sier eller skriver ingen at «tre av kundene fikk lettere skader».

Det har nok vært et reklamemenneske på ferde. I brosjyrer og annonser har frasen du/deg som kunde lenge har vært en gjenganger: «Som kunde får du ...», «Dette betyr for deg som kunde at . . .». I slike tilfeller er ordene «som kunde» oftest overflødige. Hensikten er som alltid å få potensielle kjøpere på kroken, in casu ved å gi dem en følelse av likeverd og verdighet.

Men la oss som reiser, fortsatt få være passasjerer, eller enda bedre: reisende.

 

Komfortabelt?

Ifølge Aftenposten 11. juli innledet konsernsjefen i DnB NOR slik da han skulle presentere regnskapet for annet kvartal: «Tilsynelatende har vi levert et dårlig resultat, eller et dårligere resultat enn forventet. Til de av dere som føler det på den måten, må jeg likevel si at vi som jobber her i det daglige føler vel kanskje mer komfort med det resultatet vi legger frem i dag enn mange av de resultatene vi har lagt frem bakover i tid.»

Meningen er antagelig den enkle at «Regnskapet er dessverre dårligere enn ventet, men kanskje ikke så ille som det ser ut til.» Konsernsjefens formulering – hvis han er riktig gjengitt – er et eksempel på innpakking av ubehageligheter. Hva «vi som jobber her i det daglige vel kanskje føler» av komfort eller annet, betyr særdeles lite mot tørre og ubehagelige tall..

 

Bestående

I en dom i Oslo tingrett i år står det om et hus at det «er bestående» der og der på tomten. Det er første gang vi registrerer ordet i slik bruk. Mønsteret er selvsagt det litt finere boligannonsespråk, som «villaen er beliggende i et rolig strøk med gode kommunikasjoner». Man bør si og skrive at en villa «ligger» – det er ikke for dristig – men å si at et hus «er bestående» på en tomt, er direkte galt. Det er ikke engang «stående»; det ganske enkelt står.

 

Trykk i fremmedord o.a.

Fremmedord har nok ofte trykk på siste stavelse eller på en annen stavelse enn første, men det finnes unntak, så mange at man ganske enkelt må lære seg dem. Noen eksempler:

KREDITNOTA er vanligvis en nota som en selger sender en kjøper når han – selgeren – har fakturert feil, slik at kjøperen har et beløp til gode, eller når en kjøper ved reklamasjon beholder varen, men får kjøpesummen redusert med et visst beløp; da får han en kreditnota av selgeren på det beløpet, som han fører til kredit, på kreditsiden, av sin konto – tilgodehavendesiden. Ordet kredit har trykk på første stavelse.

KREDITT er noe ganske annet: lån (gi, få kreditt), henstand (kjøpe på kreditt, «på krita»), økonomisk tillit (ha kreditt hos noen) og anerkjennelse, ros (du skal ha kreditt for at ...). I den siste betydningen nøyer moderne og travle mennesker seg med første del av ordet og sier at man bør ha eller få kred. Handler de på krita, bruker de kredkort. De har altså ingen uttaleproblemer, mens vi som tar oss tid til å si kreditt og kredittkort, må huske på å legge trykket på annen stavelse.

LITAUER og LITAUISK hører man nå stadig oftere uttalt med trykk på annen stavelse. Det er snarere en svensk uttale enn en fattigfornem norsk, men når landsnavnet har trykk på første stavelse, bør innbyggernavnet og adjektivet følge med, slik det alltid har gjort i norsk, og slik det er i latvier og latvisk. Disse ordene finnes ikke i svensk, som har formene lettländare og lettisk, så her frykter vi ingenting fra den kanten. Men at latvier med trykk på annen stavelse en eller annen gang blir å høre i eteren, kan man være nokså trygg på. Skjer det mens undertegnede er her på jord, vil han gjerne ha beskjed.

 

Gjengangere

Apropos eteren, så har vi notert at de som omtaler festivaler og annet i ROSKILDE, nå stort sett uttaler k-en som «k» og ikke som «kj». Det er utmerket, og vi er glad for at tendensen er gått den riktige veien og ikke i retning av «sj». Honnør (kred) for det! Men er det umulig å få inn i hodet at Roskilde skal ha trykk på første stavelse? Det ser slik ut. Altså «råss-».

INKOGNITO og INTERIM skal nå som før uttales henholdsvis «inkågnito» eller til daglig bruk «inkångnito» med trykk på «å». «Interim» skal ha trykk på første stavelse, også i sammensetninger, uansett hvor lange de er: INTERIMSSTYREFORMANN.

Fortidsmennesket NEANDERTALER uttales av de fleste nordmenn med trykk på nest siste stavelse, og det er galt; det skal ha trykket på den første a-en. Ordet er avledet av NEANDERTAL, en dal i nærheten av Düsseldorf. Det tar seg ikke godt ut at en intervjuer uttaler det galt i samtale med en professor som uttaler det riktig.

Apropos professor: Er man først blitt det, så er man det som kjent livet ut, og det klarer seg å omtale dem som professor og intet annet. Men det er blitt vanligere enn før å bruke tittelen PROFESSOR EMERITUS om en som er gått over i pensjonistenes rekker. For å si det på en annen måte: Etermediefolkene har fått et «nytt» fremmedord å lære seg;

ikke alle har lært at trykket skal ligge på annen stavelse.