Dialektene og standardspråket

Dialektene og standardspråket

 

Av INGER-LISE NYHEIM

cand.philol.

 

Debatten om språket i NRK har blusset opp igjen. Den tiltagende bruken av dialekt, sosiolekt og private språkvarianter har skapt reaksjoner. I debatten hører man ofte dialektbruken forsvart med påstander om at språkvarianter som dialekter og sosiolekter er uløselig knyttet til den enkeltes identitet. Dermed er de ukrenkelige og skal brukes akkurat som det passer språkbrukeren. Utbredt bruk av dialekt skal fremme toleranse og skape mangfold. Sjelden eller aldri går man inn på hva en dialekt egentlig er for noe. All språkbruk som avviker fra standardspråket, riktig eller gal, blir forsvart med at det er «dialekt», og enhver programmedarbeider kan forsvare sin inkonsekvente, feilaktige og slappe språkbruk med at det dreier seg om «dialekt». Standardspråket blir sett på med skepsis, da det blir regnet som «fint» og bare noe de høyere samfunnslag har interesse av. Det er så man hører mantraet fra samnorsktiden, «norsk folkemåls grunn».

NRK er den eneste statlige landsdekkende allmennkringkasteren i Norge. Institusjonen er den sterkeste og mest sentrale aktøren både når det gjelder fjernsyn og radio, og NRK har et særskilt ansvar for å utvikle og styrke normaltalemålet i begge målformer. Språkbruk handler mer om kommunikasjon enn identitet. Avstikkende språkbruk risikerer å sette sperrer i kommunikasjonen i stedet for å lette den. Alle må til en viss grad tilpasse sitt språk etter mottagerne, og det er ikke noe nedverdigende eller krenkende i det. Myndigheter, språkpolitikere og morsmålspedagoger har interessert seg lite for standardisert talespråk (normaltalespråk) i Norge. Det har vært dialektromantikken som har fått råde grunnen.

Hittil har standardspråket bare sjelden blitt fremholdt som en verdi. Hverken i filologiske miljøer eller i den politiske debatten er dette tema. Det man ikke ser, er at både det skrevne og talte standardspråket har den store fordelen at det er overdialektalt, klasseløst og demokratisk. Fremfor alt har standardspråket den viktige funksjon at det forstås av alle fra Lindesnes til Nordkapp. Dialekter er og blir gruppespråk, og det som kjennetegner gruppespråk, er at de samler noen og ekskluderer andre. Slik sett er standardspråket inkluderende på en helt annen måte enn dialekter og sosiolekter. I andre land regnes det til og med som en rettighet for elever å tilegne seg standardspråket, som blir sett på som både nødvendig og verdifullt å beherske.

Bruken av normaltalemål er ikke bare knyttet til kommunikasjon, at innholdet skal komme best og lettest mulig frem. Å møte og høre normaltalemål er også svært viktig for den som skal lære å lese og skrive. Først hører vi, så leser vi, og til sist skriver vi.

Dialektromantikken har gått mest utover nynorsken, I mange år har skolen dosert at bare elevene lyttet til dialekten sin, skulle nynorsken gå som en drøm. Det er noe tøv. Resultatet er at elever nå skriver noe de tror er nynorsk, men som i realiteten er en lapskaus av dialektinnslag fra forskjellige kanter av landet; r-bortfall fra Vestlandet, svarabhaktivokal fra Rogaland, østnorske pronomenformer som «detta» og «denna», konstruerte former som «sjår» og «fleist» samt vanlige bøyningsfeil som «problemane» og menneskane».

Bokmålet har gjennom sin sterke tale- og skriftspråktradisjon klart å overleve diverse regjeringers ville påfunn. Normaltalt bokmål er utbredt, og det som er kurant skriftspråk, utgjør en praksis med en mye smalere norm enn det offisielle bokmålet, som fremdeles tillater en rekke lite brukte former. Men nynorsken er ikke så robust. Nynorsksiden har hittil vært heiagjeng for dialektbruken, men det spørs om de ikke har laget ris til egen bak.

 

 

 

 

Stilbrudd

NRK har som allmennkringkaster et spesielt ansvar for språkrøkten i landet vårt. Skal man dømme etter den vingling som kommer til uttrykk i nyhetssendingene både i radio og fjernsyn, tar ikke NRK dette ansvaret så alvorlig som tidligere. Veksling, i samme sending, mellom radikale og moderate former, inkonsekvens i partisippbøyning (slutta og sluttet), overdreven bruk av

a-former i et ellers moderat mønster forekommer stadig. Stilbrudd i setningsbygning, tilfeldige innslag av dialekt i et ellers tilsynelatende normalisert mønster forekommer stadig. Det er til irritasjon for mange lyttere og det virker avsporende for forståelsen av budskapet.

Tor Strand, tidligere fjernsynsdirektør i NRK, i Aftenposten