Når språkdirektøren er på bjørnejakt

Når språkdirektøren er på bjørnejakt

 

Språkdebatt: Språkdirektør Sylfest Lomheim er entusiastisk over at Språkrådet nå skal bli et stort byråkratisk apparat med mange underavdelinger og nye utløpere. Jeg er ikke like entusiastisk.

 

Av LARS ROAR LANGSLET

Preses i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur

 

Vi har vent oss til at språkdirektør Sylfest Lomheim strør om seg med løsaktige utsagn, og det beste svaret er kanskje å tie, især siden det nå går oppmuntrende rykter om at han er på vei ut av den maktposisjonen han trives så godt i.

Men i hans lange artikkel «Blåmann og bjørnen» i siste nr. av Syn og Segn er det noen punkter som allikevel bør få kommentar.

Direktøren har lagt en poetisk horisont over artikkelen: Blåmann bukken min (hos Vinje) kan raskt «bli teken av den globaliserte engelskspråklege bjørnen». Han ser åpenbart seg selv i rollen som sjefsbjørnejeger. Bildet er vel samtidig en variant av hans gamle apokalyptiske spådom om at norsk språk er dømt til undergang – en tese som er blitt så gjennomkritisert av gode fagfolk at han har stukket den pipen i sekk.

Etter en omtrentlig og tendensiøs gjennomgang av språkstriden i de siste 50 år (uten et ord om hvorfor den offentlige «språkplanleggingen» ble en total fiasko!), kommer direktøren med en gladmelding til sine egne: Nynorsken står like sterkt i dag som for 30 år siden, mens bokmål/

riksmål «samla sett er på retur i det norske samfunnet».

Hvis dette hadde vært riktig, ville det bli desto mer gåtefullt at den nye språkmeldingen er så påfallende lite opptatt av hovedspråkets situasjon og behov for støtte, mens den varsler en lang serie nye tiltak for å støtte og styrke nynorsk.

Men selvsagt er det galt. Lomheims underlige statusregnskap skyldes at han for nynorskens del legger til grunn et noe oppblåst tall for hvor mange som foretrekker nynorsk fremfor bokmål/riksmål når de skriver. Men for bokmålets del ser han helt bort fra den undersøkelsen. (Riktignok innrømmer han at nynorskens «prosentdel» har gått noe ned – da må vel bokmålets «prosentdel» ha gått tilsvarende opp?)

Når Lomheim hevder at bokmålet er «på retur», begrunner han det med løse formodninger om omfanget og konsekvensene av det såkalte «domenetapet», dvs økende bruk av engelsk i høyere undervisning, forskning, IT-teknologi, underholdningsindustri osv. Det har han ingen tall for, bare egen synsing. Men han kan da umulig mene at domenetapet utelukkende rammer bokmålet? Blant de mange som bruker engelsk i slike sammenhenger, må det vel også være adskillige professorer, IT-ingeniører, flyveledere og popsangere som i daglig norsk sammenheng sogner til nynorsk? Så burde han vel justere bildet også av nynorskens stabile styrke?

Det er positivt at språkmeldingen setter søkelys på domenetapet, slik det gjøres i mange andre land. Det er viktig at bruken av norsk blir stimulert på de fleste områder, gjerne ut fra det forstandige mottoet: Bruk norsk der du kan, og engelsk der du må! Mange i akademia burde følge det rådet av egeninteresse: Når de skriver så dårlig norsk, er det lite trolig at de skriver bedre engelsk – og det blir ingen internasjonal prestisje av sjusket språkbruk.

Men direktør Lomheim og andre reformfilologer av den gamle sorten har lenge markedsført enorme overdrivelser både av problemets omfang og dets skadevirkninger – kanskje for å underbygge sine ønsker om her å få et nytt revir hvor de kan boltre seg med styring og dirigering i velkjent stil.

Det er ikke rart at Lomheim er blitt oppstemt av språkmeldingen, som gir mange forespeilinger om at et slikt revir vil bli utviklet. Han og hans likesinnede har vel levert det meste av det stoffet som meldingen er vevet av, de gjenkjenner sitt eget med fryd. Og selvros skal man lytte til, for den kommer fra hjertet!

Desto mer forarget er han over den upassende kritikk som flere andre har kommet med.

I Ordet nr. 3 (2008) hadde jeg en artikkel der hovedpoenget var kritikk av den tvilsomme makt-filosofien som er meldingens ideologiske overbygning – en tenkning av tydelig 68-årgang (og spesialbestilt av departementet fra Aasen-tunet, har jeg siden hørt).

Lomheim angriper artikkelen, men går utenom hovedpoenget. Isteden anklager han meg for atter en gang å bringe til torgs «klokkartrua [mi] på 'fri sprogutvikling'».

Men jeg nevnte overhodet ikke «fri sprogutvikling», som etter mitt syn er et avleggs slagord. Jeg er tilhenger av faste og stabile språknormer, tuftet på «språkets forankring i kultur og tradisjon» (for å låne Lomheims sitat fra en svensk forsker), men med tilsig av nytt språkstoff etter hvert som det har fått tydelig gjennomslag i normalprosaen. Og jeg mener at normer er til for å følges, både i skrift og i muntlig språkbruk på offentlige arenaer.

Det har vært mønsteret for språknormering i alle andre kulturland, bare ikke i Norge under samnorskepoken, som Lomheim tydeligvis føler nostalgi for. Det var jo storhetstiden for reformfilologenes «språkplanlegging», ubundet av både kultur og tradisjon, men med et nett av normnedbrytende forbud og påbud, og med et utall bisarre filologpåfunn som ennå har slagger liggende etter seg i offisiell rettskrivning. Heldigvis er den tiden forbi. Nå kommer vi på linje med andre kulturland, som f.eks. Frankrike og Tyskland (det irriterer Lomheim at jeg kaller dem «kulturland», derfor gjentagelsen).

Det jeg også kritiserte i språkmeldingen, var «en nesten grenseløs tiltro til effekten av allslags nemnder og råd, forskrifter, sirkulærer og rapporter, seminarer og konferanser, i et samfunn der et iherdig statsapparat overvåker, rettleder og omfordeler ressurser, så alt som er skakt og uheldig, endrer seg til det bedre.»

Det er jo den gamle statsdirigismens velkjente «redskapskasse», grundig analysert av Rune Slagstad i De nasjonale strateger (som Lomheim burde ta seg tid til å lese). Der har også «språkplanleggerne» fått sin plass i bildet. Det er bl.a. en historie om misforholdet mellom overspente ambisjoner og reelle muligheter.

I mitt offentlige liv så jeg adskillig politikk som ble drevet etter mottoet fra TV-serien «Yes, Minister!»: «Much action and little achievement». Og jeg fikk endel erfaringer også om «holdningskampanjer» med seminarer og brosjyrer som virkemidler. Ofte fikk de sitt viktigste utslag som subsidiering av hotell-, restaurant- og trykkerinæringen.

I artikkelen i Ordet skrev jeg at det åpenbart fins grenser for den påvirkning som språkpolitikken kan utøve, og jeg advarte mot «tiltak» som lett kan ende i virkningsløs symbolpolitikk.

Lomheim har ikke støtt på slike tanker i utlandet. Det er mulig. Da må han enten ha søkt dårlig selskap, eller ha lukket øynene for viktige temaer i nyere samfunnskritikk.

Men selvsagt er det en rekke reelle oppgaver å ta fatt på i språkpolitikken, det står mange fornuftige ting om dem i meldingen. Og det kan sikkert gjøres noe med dem, bare man går frem med realisme og sunn sans. Det har ikke vært de mest utbredte egenskaper blant norske reformfilologer. Fra før er deres prestisje i det norske samfunn vesentlig redusert.

Direktør Lomheim er entusiastisk over at Språkrådet nå skal bli et stort byråkratisk apparat med mange underavdelinger og nye utløpere. Jeg er ikke like entusiastisk. Byråkratier har det med å ese langt utover behovet. Her, hvor noe nytt skal bygges opp, bør man være særlig påpasselig med å dimensjonere etter reelle behov og handlingsmuligheter. Det vi bestemt ikke trenger, er et esende språkpolitisk apparat som sysselsettingstiltak for avdankede «språkplanleggere».

Et vilkår til – og det er avgjørende: Apparatet må få en god toppleder, som har vist omsorg for begge våre språktradisjoner, og har tillit i begge språkleire, basert på uomtvistelig fagkyndighet.

Det er altså duket for et lederskifte.

 

Forberingspotsial

Språkprofessor Finn-Erik Vinje er misfornøyd med NRK-medarbeidernes språk og melder i Dagsavisen at han rett og slett får «vondt i ørene av NRK». Særlig politisk redaktør Kyrre Nakkim får unngjelde for «stakkato talemønster», slurv og dårlig artikulasjon.

Men hva mener Vinje da om tv-meteorolog Terje Alsvik Walløe som – helt usensurert – stadig melder inn sine væmslag på nvestlandet og trønlag og rain i ind'strøk? For ikke å snakke om statsministeren, hvis logoped fremdeles har en lang vei å gå før klienten klarer å få r-er og s-er noenlunde skilt fra hverandre.

 Kommentar i Dagens Næringsliv